Dagens Næringsliv anmelder «Der savannen ender»:
«Der savannen ender» er en spenningsroman. Men den er samtidig en mørk, usentimental men til en viss grad også kjærlig kvittering til kontinentet.
Inn i Afrika
Men Kopperuds siste roman, som utspiller seg i Sør-Sudan, med nordmenn og en gresk hotelleier i hovedrollene, er skrevet med en hardbarket, maskulin afrikakjennertone som virker overbevisende nok.
Forsvunnet familie
Den ytre handlingen i «Der savannen ender» kretser rundt en norsk barnefamilie som kidnappes, en UD-utsending som reiser ned fra Norge og en gresk hotelleier som blandes inn. Leseren får følge handlingen fra flere synsvinkler og dermed en anledning til å identifisere seg med flere av skikkelsene, fra familien på afrikareise til den klassisk kyniske afrikaeuropeeren i selvvalgt eksil.
Dette er en litt gammeldags Afrika-roman, der de bofaste hvite er blitt forrået og uforutsigbare av sine lange opphold på kontinentet. Romanen åpner med at grekeren Dimitrios på helt primalt vis vurderer en nyansatt ung kvinne, hans egen søsters barnebarn, på seksuelt vis. Disse stilles i kontrast med de naive, nyankomne hvite.
Og i bakgrunnen: ville dyr og innfødte. Veien er kort til «Mørkets hjerte».
Bistand og moral
Samtidig som dette er en spenningsroman, er det også et oppgjør med Afrika og utenomverdenens innblanding. Det beskrives særlig presist idet Dimitrios beskriver legen Alexandra: «Hun kom hit som ung, idealistisk lege, full av pågangsmot, og er langsomt blitt skurt ned av afrikansk virkelighet, slik en isbre skurer ned selv granitt, med evighetens ro.» Og han konkluderer, «Afrika må redde seg selv, fra seg selv.»
«Der savannen ender» er en spenningsroman. Men den er samtidig en mørk, usentimental men til en viss grad også kjærlig kvittering til kontinentet.
Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv